Framanderfaring (II) - å forstå den andre

I ei ny bok om kognitiv barnelitterær teori, tek den kjende forskaren Maria Nikolajeva føre seg korleis barn- og unge kan nytta litteraturen som øvingstad for empati, evna til å setja seg inn i korleis tilværet artar seg - frå andre menneske sine perspektiv. Ho drøftar kvifor me i det heile bryr oss om litterære personar - som jo ikkje er verkelege. Ho drøftar kvar kjenslene som lesinga skaper kjem frå, og korleis empati kan veksla med ulike lesemåtar og lesing av ulike typer tekstar.

Med referansar til nyare forsking skisserer Nikolajeva to måtar som me nyttar for å forstå andre menneske. Me er i stand til å simulera andres kjensler ved å sansa andre - faktisk i slik grad at mønstra i hjernen vår liknar mønstra til dei me observerer (eller les om). Dette blir kalla simuleringsteori - knytt til oppdaginga av såkalla spegel-nevronar i hjernen. Den andre måten er at me ut frå meir omfattande og komplekse fortolkingar av korleis andre ter seg, dannar oss ein teori om korleis dei tenkjer og føler, dette vert kalla "theory of mind". For å klara dette, byggjer me på eigne livserfaringar. Eit av poenga til Nikolajeva er at den unge og urøynde lesaren, har dårlegare føresetnader for å forstå andre, nettopp fordi dei framleis har nokså avgrensa røysler med tilværet. Men her er det lesinga kjem inn som ein slags snarveg. Gjennom litterær lesing kan barnet sikra seg opplevingar som, sjølv om dei byggjer på fiksjon, har verdi. Dei fungerer som "vikarierande" opplevingar og kjensler. Dermed kan barnet gjera se viktige erfaringar på område som dei ennå ikkje har hatt høve til å møte i røyndommen sjølv.

Nytten barnet har av dette, kan likevel bli redusert om kjenslene tek overhand. I staden for å lenka frå tekst til liv på måter som gir læring og innsikt, kan barnet komma til å lesa på en så innlevande måte at barnet meir eller mindre opplever seg som identisk med den litterære personen. Barnet projiserer sitt eige liv over på tekstens person, men dette er ikkje det same som empati. Empati har jo å gjera med forståinga av korleis andre har det - ikkje korleis ein sjølv føler. Dermed taper lesaren den kritiske distansen, og med den evna til å uforska det som er framandt - det som er annleis enn ein sjølv.

Mens somme tekstar legg opp til størst mogleg grad av "føleri", hjelper andre tekstar lesaren å oppnå den distansen som skal til for å nærma seg det som er framandt. Ein måte er at teksten gjer det kjende underleg eller merkeleg. Dette vil hindra overdriven identifikasjon, men samstundes halda døra open for empati. Ulempa er at barnelesaren ikke er så godt rusta til møta slik underleggjering, iallfall er barnet avhengig av innlevande lesing for å kunna halda interessa oppe.

Ei hjelp kan då vera at teksten hjelper lesaren ved å vektleggja ein forteljar som kan forklara og dra parallellar, og vera motvekt mot alt for innlevande lesing. I staden for ei miming av røynda sjølv ("showing"), nyttar mykje barnelitteratur nettopp ein slik forteljande "metarepresentasjon" - (eller  "telling").

Nikolajeva skriv at kjensler i litteraturen gjerne blir framstilte gjennom metaforar. Desse "anskueleggjer" kjensler på ein måte som ligg nærare "showing" enn "telling", og dei kan dermed bidra til innlevande lesing. I tillegg til at barn kan ha problem med å forstå somme av metaforane, er alterantivet å lesa tekst som baserer seg i større grad på lesarens "theory of mind". Slik tekst legg til rette for oppøving av empati. Dei fiktive personane lever jo i fiksjonens rom og tid, og lesaren kan dermed "observera" dei, omlag på same måte som me observerer folk i røyndommen. Dette kan begge stader vera komplisert nok, men litteraturen kan uansett vera ei øving. Dessutan får lesaren også demonstrert ein "theory of mind" som er bygd inn i fiksjonen, ved at teksten framstiller korleis ein person forstår ein annan. Eller like viktig: slett ikkje forstår. Her kan ulike synsvinklar sett opp mot kvarandre, i tillegg til forteljarens eventuelle vurdering, gi god trening. Motstridande informasjon vil her også kunna trigga lesaren si merksemd og stimulera til "mind-reading" av høgare orden. Lesaren vil blir stimulert på reisa si frå å vera urøyn - til å bli ekspert-lesar. Nikolajeva viser til Blakey Vermeule (2010) når ho knyter dette til estetiske kvalitetar i teksten. Slike kvalitetar legg til rette for djupe former for "mind-reading". Når eksperimentell forsking (Kidd & Castano. 2013) nå også viser at litterær lesing stimulerer både tenkje-evne og kjensler, er det ikkje vanskeleg å sjå moglegheiter for læraren - den læraren som veit å nytta litterær lesing som viktig del av undervisninga.

Kjelder:
Maria Nikolajeva. 2014.
Reading for Learning
Blake Vermeule 2010.
Why Do We Care about Literary Characters
Kidd & Castano. 2013.
"Reading literary fiction improves theory of mind". Sciens 342.6156: 377-380.
Magne Drangeid 2014.
Litterær analyse og undervisning